Disse investeringene ser vi gjennom blant annet Nye Veier, Statens Vegvesen og Sykehusbygg - for å nevne et knippe større nasjonale oppdragsgivere.
Videre observerer vi et økt fokus på bærekraftige innkjøp hvor innkjøper både forventes og ønsker å benytte seg av anskaffelsesregelverket som et virkemiddel for å fremme bærekraft i tråd med nasjonale og internasjonale krav. Tilsvarende ser vi innenfor innovasjon, men kanskje særlig innenfor helse og velferdsteknologi.
Offentlige oppdragsgivere har et særlig ansvar å sørge for en effektiv konkurranse, men også for å forebygge og eventuelt oppdage konkurranseskadelig adferd hos leverandørene i den enkelte konkurranse. Den som i siste ende taper på slik adferd er oppdragsgiver selv gjennom normalt å betale en høyere pris med en lavere kvalitet, i alle fall i et lengre perspektiv.
Som regel, og etter vår vurdering altfor ofte, er det et for stort fokus på hvilke begrensinger konkurranseretten legger på samarbeid mellom leverandører, enten konkurrenter eller aktører på ulike ledd i verdikjeden. Etter vår vurdering bør fokuset rettes over på mulighetene de enkelte aktørene har for nettopp å samarbeide,for sammen å levere det tilbudet som har best forhold mellom pris og kvalitet.
Som et eksempel bør det være større fokus på lovlig prosjektsamarbeid fremfor ulovlig anbudssamarbeid. Noen vil mene at dette bare er annen side av samme mynt - og det er riktig. Samtidig sier utgangspunktet hvilken inngang en har. Er det mulighetene som er i fokus eller er det begrensingene? Innenfor bygg og anlegg er denne problemstillingen særlig aktuell, og nå sist nevnt i forbindelse med de store OPS-prosjektene som gjennomføres av SVV, hvor det retorisk er stilt spørsmålstegn ved om konkurransereglene ikke gjelder for de store utenlandske entreprenørene. Naturligvis gjør den det, slik også Konkurransetilsynet åpenbart har bekreftet.
Konkurransetilsynet har også nylig gjennomført en undersøkelse om bedrifters kjennskap til konkurranseloven. En av tre bedriftsledere opplever at det forekommer ulovlig samarbeid i egen bransje. På spørsmål om hvilke lovbrudd som bedriftslederne mener forekommer oftest, er det prissamarbeid, markedsdeling og anbudssamarbeid som kommer høyest opp på listen.
Samtidig skal det erkjennes når offentlige myndigheter benytter seg av innkjøpsregelverket for å forfølge andre politiske ønsker, slik som innovasjon eller bærekraft, så stiller det ofte krav til betydelige investeringer i leverandørmarkedet, som mindre aktører ikke nødvendigvis har økonomisk bæreevne til å løfte alene, men dersom risikoen fordeles, så kan investeringen løftes sammen.
Samarbeid er ofte nødvendig for å drive frem innovasjon, teknologiske løsninger - også mellom konkurrenter. I fravær av samarbeid, vil det etter omstendighetene foreligge et velferdstap som ikke er i overenstemmelse med konkurransepolitikkens formål. Det er viktig å balansere de ulike hensyn mot hverandre. Konkurranse i leverandørmarkedet er kun et virkemiddel, ikke et mål i seg selv, slik mange synes å mene. Etter omstendighetene kan andre hensyn veie tyngre på vektskålen, slik som folkehelse eller særlig aktuelt nå i disse dager, smittevern.
Avslutningsvis en liten bekymringsmelding som jeg mener fortjener en liten diskusjon. Bruken av stadig større innkjøpsenheter, som for eksempel Statens Innkjøpssenter. Nå er det også slik vi forstår på trappene en pilotordning, hvor kommuner også kan tiltre disse avtalene. I en slik situasjon er det helt avgjørende å legge til rette for effektiv konkurranse, ikke bare om hele kontrakten, men også om delkontrakter. I fravær av en slik oppdeling, vil det nærmest være umulig for små og mellomstore virksomheter å komme inn i avtalene, også som underleverandør. Her har de større nasjonale og regionale innkjøpsenhetene et særlig ansvar som i varierende grad tas på alvor.